Jeg er i gang med arbeid med det indre barnet. Dette er en jobb jeg starta med for et år siden og det tar tid.
Tenk at det tok meg 55 år før jeg begynte å lytte til meg selv og kroppen min. Hvor mange følelser er ikke lagra gjennom disse åra..
Alle har vi en bagasje, på godt og vondt. Det vi husker er heldigvis mest det gode, men det lille som engang var vondt kan bli kapslet inn inni oss. Vonde minner kan bli liggende som en liten vond svulst som en sperre, eller komme frem enkelte ganger og gjøre veldig vondt.
Mange sier at de har jobbet bort disse hendelsene. Det kan stemme i de aller fleste tilfellene, men følelsene rundt hendelsen sitter ofte igjen.
For å forklare dette vil jeg gjøre meg selv sårbar og fortelle om min hendelse nylig da jeg med godt mot, glad og fornøyd (om litt sliten etter en fullpakket dag på jobb, samt en behandling på meg selv) reiste på utetrening sammen med mange fine mennesker.
Her kommer det, skal innrømme at skammen kommer sigende og jeg må igjen ta en runde med meg selv og tilgi meg selv (det er viktig nemlig).
Ja da, jeg var klar for trening og det jeg grudde meg litt til var å løpe, men jeg tok det som en utfordring. Hele gjengen stod der og småprata mens vi venta på lederen, snakka om sko piggsko, pris, merke og lignende ting. Jeg hadde valgt et dårlig par sko for løpning, men ønsket ikke å bli våt på beina. Det var det viktigste for min del.
Vi starta oppvarminga, jeg hadde ikke med meg refleks-vest og da vi skulle springe langs veien følte jeg dette riktig på kroppen. Fikk tilbud om å låne en, men ville ikke bry noen med å hente og mitt valg var da allerede tatt. Jeg ville ikke mer.
(Her kom det lille barnet inni meg frem uten at jeg var klar over det)
Jeg kjente at jeg ville vekk, en eller annen følelse kom som jeg ikke fikk tak på. Jeg ble lei meg og ville bare forsvinne. Sa derfor fra at jeg gikk hjem (uten refleks-vest var ikke lenger tema i mitt hode).
Selvfølgelig reagerte noen og lurte på hva som skjedde. Siden jeg da ikke viste det og kjente at kroppen ikke hadde lyst til å være der lenger, og heller ikke resten av meg, gikk jeg. På denne turen fikk jeg ikke helt grep på hva dette var, men jeg har lært meg å følge intuisjonen og så gjorde jeg.
Ringte min mann som hentet meg.
Sa jeg noe om dette til ham? Nei det gjorde jeg ikke for jeg visste ikke hva dette var for noe og jeg skammet meg litt for denne oppførselen. Det ble også litt mye og uforstående for meg.
Nå vet jeg.
Det kom morgenen etter. Jeg fikk ikke sove etter kl 05:00 og sto opp kl 05:30, tok mine faste riter og da fikk jeg svar skal jeg si.
Jeg hadde en sterk følelse av å ikke passe inn. Dette er en følelse jeg mange ganger hadde i oppveksten og som jeg ikke har jobba meg ut av. Når det kom skal jeg si jeg fikk jobba, med alle mine sanser.
Slike følelser har vi inni oss alle sammen, dette er noe av bagasjen vi bærer med oss.
det kan være på cellenivå, fra mors liv, fra fødselen, fra oppveksten eller fra voksenlivet. Disse følelsene som ligger i oss mennesker, kan være en sperre for så mangt.
Hvis vi ikke elsker den vi er for akkurat den vi er, blir det vanskelig å elske og akseptere de rundt oss også. For min del er denne jobben med mitt indre jeg en fantastisk, vanskelig, spennende og utfordrende jobb, men fremfor alt viktig.
Mange fysiske utfordringer bedres ved å jobbe mentalt og med følelsene.
Moralen i denne historien er viktigheten i å gi barn berømmelse, skryt og oppmuntring for at det barnet er akkurat den det er. Kjeft, negative kommentarer og dømming kan sette seg i det ubevisste sinnet på et lite barn og sitte der, som en innkapslet vond byll, resten av livet.
Å styrke barnet for den det er og ikke det den har, kan eller gjør er superviktig. Ved å skryte av for eksempel et barn for klærne; «å så fin du er i den kjolen» kan gjøre at barnet lærer seg at det er bra nok og blir akseptert når det har de riktige klærne.
Det samme med utøvelse av idrett; «å så flink du er som vant skirennet» Hva med meg som ikke vant, jeg er ikke bra nok og blir ikke akseptert..
I min jobb hjelper jeg mennesker med å finne riktig kost og livsstil for sin egen fordøyelse og kropp.
Jeg mener kosten er det viktigste for oss mennesker, gir vi ikke maskineriet det riktige brennstoffet vil det etter hvert bli motorstopp. Det er kun en ting som kommer på sidelinje med dette (etter min mening) og det er hva som ligger i ryggsekken, det mentale, tanker og følelser.
Det ubevisste sinn er 95 % og det bevisste er 5%. Det er ikke vanskelig å forstå at det ubevisste sinn er sterkest og vinner mange indre diskusjoner.
Det er aldri for seint å starte en jobb med å elske deg selv og ditt indre barn. <3
